Alt henger sammen. Den setningen sitter seg fast i mitt sinn og repeteres. Noe konkret vil komme ut av det. For det første vi lever alle overflatiske liv. For det andre vi er alle en ørliten del av en veldig lang historie, og en veldig lang fremtid. Våre liv blir da veldig ubetydelig. Når jeg først sitter meg ned for å skrive forsvinner plutselig ordene ut av hodet mitt. Litt dumt jeg hadde noen ideer:
Bhagavagita: En veileder til livet, filosofi, finne en mening med livet? Heller en veileder til en vei utenfor smerten, hovedbudskapet er å ikke knytte noe til selvet, altså ikke-tilknyttning. Lev livet uegositisk og uten forventninger. Behandle nederlag og seier med likt sinn.
Shakespear: Han skriver så utrolig bra, et ordforråd av en annen verden. Det å kunne klare å skrive noe som gir mening, som samtidig er så utrolig vakkert.
Disiplin: Å tilegne seg nye evner og kunnskaper gjennom rutiner.
Livet: Stiller visse krav til deg. ---> Sea of troubles, take up arms? The suffering of the mind.
Jeg tror jeg skal skrive et verk, ideene har jeg allerede skrevet en del om. Bortenfor makt, bortenfor penger, bortenfor ære. Kun kunst ingen forventninger, kun skapelse, kreativitet, ingen forventninger om noen ting. Skapelse. Ideer, kreativitet, stikkord. Jeg skal samle det jeg har skrevet til nå og prøve å skrive noe som gir mening. Noe som er sammenhengende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar